31. mars 2016

Et innlegg fra utvekslingsåret som aldri ble publisert, men som jeg plutselig fant igjen

Jeg sitter i sofaen ved siden av vinduet som er på vidt gap. Det er 31. mars og kirkeklokkene markerer at halve dagen akkurat har passert. Jeg satt egentlig her og hørte på favorittmusikken min, men jeg skrudde den av for å nyte lyden av regndråpene som treffer taket. For å være til stede akkurat her og nå.

Det har vært påskeferie og vi har for en gangs skyld ikke hatt noe program, ei heller lange bilturer og evig pakking ut og inn. Jeg har sittet på kjøkkenet med vertsmor og snakket om hvor fort tiden har gått, og hvor lite det er igjen. Jeg har sett på kalenderen og pekt på alle dagene i fremtiden hvor jeg har noe å gjøre. «Ça va passer vite // Det kommer til å gå fort» har jeg sagt.

Det er denne påskeferien at jeg virkelig har hatt en fot i Norge og en fot her. Jeg har hatt god tid til  å sjekke både Instagram og vsco, snapchat og facebook, og jeg kan vel bekrefte at det ikke har vært en bra ting. Man kan kanskje si at sosiale medier ødelegger et utvekslingsår, i hvert fall for min del. Og ja, ofte er det jeg som har tatt kontakt, det er jeg som har startet samtalen på facebook eller sendt en snap. Rett og slett av ren kjedsomhet. Utveksling var ikke så utrolig spennende som jeg trodde det kom til å være. Jo selvfølgelig, når jeg ser tilbake på det så har jeg jo opplevd mye som de der hjemme ikke har, og jeg har møtt utrolig mange mennesker jeg kommer til å ha kontakt med i årene fremover. Men det er hverdagen som gjør det hele litt vanskelig. Jeg har problemer med å nyte tiden akkurat her og nå. Og det som er trist er at jeg vet at jeg kommer til å savne livet mitt her når jeg kommer hjem, og jeg kommer til å angre på at jeg ikke nøt det mer enn det jeg gjorde.

Jeg har sluttet å lese andre utvekslingsblogger, av den enkle grunn at jeg klarer ikke å la være å sammenligne. Det starter tanker som hvorfor jeg ikke dro dit, eller hvorfor jeg ikke gjorde det, før jeg tar meg sammen og tenker;  jeg har det jo bra her!

Processed with VSCO with hb2 preset

Jeg kan høre på en sang som jeg hørte på mye i begynnelsen av utvekslingsåret mitt, og føle at det er et helt liv siden. En sang som minner meg om en frisk høstdag da jeg gikk til metroen fra et annet hus enn der jeg bor nå. En Johanna som ikke er den samme som hun er nå. Hun har forandret seg, og hun tenker ikke det samme som hun gjorde da.

DSC_0941

Je sais vraiment pas qu’est-ce que c’est passé, mais quelque chose a changé évidemment. Je suis encore moi-même, heureusement, mais … non je ne sais pas. Just le fait que je suis capable d’écrire cette texte en français est encore incompréhensible pour moi. Men noen ganger føler jeg at jeg er på scratch igjen. At jeg ikke har lært noen ting, og at alt jeg forstår på fransk er noe alle klarer. Selv de som bare har hatt 3 timer i uka i 2 år. Men så kommer jeg på min første RLE-time på begynnelsen av året, hvor jeg var overbevist om at læreren snakket kinesisk, ikke fransk, hvor jeg nå forstår omtrent alt han sier. Og jeg kan le av vitsene i timene, og jeg kan bli oppgitt når vi får beskjed om prøve som er den neste uken. Jeg har blitt en del av klassemiljøet, og det er bragd i seg selv.

Nei, året ble kanskje ikke som forventet, men det blir det ikke for noen. Det ble kanskje lettere eller vanskeligere. Men det ble helt klart annerledes.

 

 

 

 

Advertisements

brev fra fortiden

Skrevet 4. juni 2016, Camp de fin d'année, Québec

I skrivende stund er du trist, for du innså akkurat hvor hardt det kommer til å bli når du skal forlate dette stedet om under 4 uker. Nå, 6 måneder senere, har du hatt tid til å tenke over alt du har opplevd, alt du har sett, hørt, luktet og alle menneskene du har møtt, alle som har vist interesse og alle som ga totalt faen. Hvert øyeblikk, hvert møte, hver motbakke og hver opptur har gjort deg til den personen du er i dag og hvordan du ser på verden rundt deg. Du har opplevd mye og du har blitt satt i posisjoner du ikke visste om du kom til å komme levende ut av. Men du har klart det og du har vist alle at det er mulig om man bare vil nok. 

Jeg håper du fortsatt husker alt du opplevde i Montréal i løpet av de 10,5 månedene du bodde der; hver tur med metroen, hver morgen på en privatskole, hver diktat i fransktimen, hver gang du ikke forsto noe i mattetimen, hver gang vi fikk bruke iPad i timene, hvert kunstprosjekt med musikk i ørene. Det er sånne ting man setter pris på i etterkant, og kanskje glemmer litt siden det ble så vanlig. 

(…)

Jeg vil at du skal huske at du i løpet av dette året har opplevd noe av det verste og det beste i hele ditt liv. Du har møtt så mange fantastiske mennesker og virkelig utvidet horisonten. Du har sprengt grenser og du har imponert deg selv og andre. Du har klart 10 måneder borte fra alle, og da kan du klare alt, uansett hva og uansett hvor håpløst det kan se ut.

Jeg er så stolt over deg og at du tok sjansen, for det lønte seg. 

Gleder meg til å se hvordan livet hjemme i Norge blir igjen. Nesten like spennende som da jeg dro. Nesten utveksling del 2…

je t’aime Montréal

Ja, plutselig så er det slutt og nå sitter jeg hjemme på det norske rommet mitt igjen. Det er rart og uvirkelig, samtidig som det er veldig godt å være hjemme og å tilbringe tid med de jeg er glad i. Her er hva som skjedde de siste ukene mine i Montréal.


trykk på bildene for full størrelse 

Først og fremst så prøvde jeg å nyte det fine sommerværet som var den siste tiden. Jeg hadde besøk av Rikke som var på utveksling litt lengre nord i QC, og både Tora og Synne har tatt flere turer innom.

Og så har vi månedens store begivenhet; Collation des Grades på Collège Notre-Dame! Det var veldig surrealistisk at det endelig var min tur til å ha på en kappe, gå opp og få diplomet for å så til slutt kaste hatten opp i været i ekte high school-stil. Vi hadde en veldig fin seremoni i Oriatoire St.-Joseph, og etter det gikk alle sammen ut for å ta bilder. Uheldigvis så kunne vi ikke stå der ute i evigheter siden vi også hadde skoleballet samme kveld, og det var mye som måtte ordnes og fikses.

Dagen etter ballet hadde vi noe som het après-bal, som er en fest med alle elevene i avgangsklassen, ofte på en campingplass med musikk og telt. Vi var 250 stykker fra Notre-Dame som dro, og det var en av de beste kveldene mine i løpet av utvekslingsåret mitt, helt klart. Jeg snakket med så mange jeg aldri hadde snakket med før, og alt var bare bra. Bare synd det var en av mine aller siste kvelder, så var samtidig litt trist.

Etter det så var det ikke så mye som skjedde. Jeg brukte tid sammen med venner og jeg måtte begynne det umulige prosjektet med å pakke ned hele livet mitt i to kofferter, som var dobbelt så vanskelig som å pakke før jeg dro.

IMG_9111

Og den 2. juli så tok jeg flyet til Oslo via Newark med de andre nordmennene. Det var veldig trist og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg at det var slutten på utvekslingsåret mitt. Jeg har hatt et så bra år; med både oppturer og nedturer, men mest oppturer. Jeg har opplevd et år på skole i Québec, jeg har møtt så mange mennesker og jeg har sist men ikke minst lært et språk jeg håper at jeg aldri glemmer. Alle andre som vurderer å dra på utveksling til neste år; gjør det! Og jeg anbefaler sterkt å lære et nytt språk, selv om det naturligvis er en større utfordring, men det er verdt det.

Et Montréal; on se voit bientôt, parce que un morceau de moi restera toujours chez toi.

AFS-helg i Niagara

Lokal tid: 20:19 (den er sikker litt mer enn det når jeg er ferdig men jaja, sånn ca får holde eller)

Ja, så da var det ferdig også, og enda et event på nedtellings-appen min har endret til days since i stedenfor days until. Tiden går alt for fort, og seks uker fra nå så sitter jeg på flyet over Atlanterhavet et eller annet sted med et hjerte stappfullt av både sorg og glede.


Hvertfall, lørdag 14. mai var vi over 50 AFSere som møtte opp, klare for en over 6 timers busstur som skulle ta oss til Toronto og Niagara Falls. Det er en tur som jeg har sett frem til lenge, og for å være ærlig så ble jeg litt skuffa haha. Jeg hadde forventa at vi hadde mer fritid og mer tid i Toronto generelt, men jaja. Det ble en fin tur, hvertfall med så mange hyggelige folk. (U)heldigvis så var vi 10 nordmenn, så hang jo mest med de, men vi har blitt en fin gjeng og det er mange jeg vet jeg kommer til å ha kontakt med i mange år fremover.

DSC_1141DSC_1170DSC_1211

På kvelden spiste vi på Medivial Times, som er en type restaurant/underholding. Det var en stor arena hvor vi var delt inn i 5-6 forskjellige farger, og hver farge hadde sin ridder. Så var det et skuespill og diverse kamper for å finne den beste ridderen. Fulgte egentlig ikke så veldig mye med på selve handlingen, men det var gøy å ha underholdning til middagen da i hvert fall.

DSC_1251DSC_1270DSC_1275DSC_1281

Søndag gjorde vi oss klare for å dra til Niagara Falls, før vi besøkte CN Tower på kvelden.

DSC_1311

DSC_1338

Meg og Rikke som jeg ikke har sett siden annkomsten i August

DSC_1342

DSC_1355

Dag nummer 268 i Québec

DSC_1372DSC_1383

DSC_1405

Det nærmeste jeg har vært USA hvertfall

DSC_0020

En forlatt liten by som vi måtte tilbringe 4,5 time i.. Etter å ha gått til enden og det begynte å hagle, så søkte vi ly inne på Tim Hortens i 2 timer, skikkelig innholdsrik tur hæ

DSC_0022

DSC_0110

Svenske Rebecca, Rikke og meg

DSC_0118

DSC_0119

Synne, Tora, meg, Rikke og Vilde

DSC_0131DSC_0132DSC_0154DSC_0174DSC_0177DSC_0186

 

Mandag dro vi til akvariumet som ligger rett ved CN Tower. Jeg var ikke så begeistret for at vi skulle tilbringe en så fin dag inne på et akvarium, så jeg og Rikke gikk ganske kjapt gjennom, og tilbragte heller litt tid ute i det fine været. Da alle var samlet igjen så dro vi sammen for å spise lunsj, før vi satte kursen mot Montréal og Québec igjen.

DSC_0211DSC_0208DSC_0209DSC_0219DSC_0231DSC_0235DSC_0242DSC_0247DSC_0281DSC_0282


Og i tillegg til dette så kan dere forvente dere en film fra hele turen om ikke så alt for lenge!!

À bientôt tout le monde xx

Luftmadrasser og selvbeundring

wait – M83  for den beskriver slike følelser så bra

Det er noe spesielt med avslutninger. De er så uforutsigbare, samtidig som vi alle vet at de kommer en gang. Mange av oss har en indre frykt for at noe skal ende, noen kanskje mer enn andre, men den er der – hvertfall hos meg. Det er som å stå på kanten av et høyt stup som du må hoppe utfor, uten å vite om det er slutten på verden som venter deg, eller bare en simpel luftmadrass. Og selv om du kanskje var så heldig å ende opp på luftmadrassen, så gjør det noen ganger litt vondt likevel, for det er ikke alle av oss som er like godt rustet for disse brutale overgangene.

De fleste oss er ganske avhengige av rutiner og en forutsigbar fremtid, og overraskelser av den negative natur blir ikke alltid tatt like godt i mot. Vi vet når bussen går, vi vet når vi skal trene for å unngå bekjente, vi vet i hvilken butikkhylle vi finner tacoen og vi vet at vi rekker både å gå på do og pusse tenner i reklamepausen slik at vi rekker slutten på Paradise Hotel slik at man kan legge seg rett etterpå så det ikke blir for sent. Det er kanskje ikke allmennkunnskap, men det er i hvert fall noe jeg vet. Det er sånne unyttige ting som vi lærer oss, og som plutselig blir nyttige likevel.

IMG_6146 2

Tenk deg nå at du skal forlate alt dette som du kjenner så godt (og mindre godt), alt du liker (og alt du ikke liker). Tenk deg at du må lære alt på nytt, nye rutiner, nye områder og lære og kjenne nye mennesker. Tenkt deg så at du har klart å integrere deg inn i alt dette ganske fint, og funnet ut at det kanskje ikke var så verst likevel. Tenk deg nå at du vet at det nye livet ditt har en utløpsdato, som i begynnelsen virker uvirkelig langt unna, men som du nå har innsett at er like rundt hjørnet. Og du har en redsel for avslutninger og uforutsigbarhet. Du vet ikke hvordan du skal forberede deg eller i det hele tatt om du burde gjøre det. Du ender bare opp mitt i veiskillet, håpløs forvirret og ganske hjelpesløs. Spør du noen så kan de ikke hjelpe deg, for de vet ikke hva du snakker om.

Så du tusler tilbake til denne luftmadrassen, legger deg ned og stirrer opp i lufta. Du kjenner en frisk bris og varmen fra solstrålene, og feller en tåre med tanke på at dette er siste gang. Det var jo faktisk ingen som sa at dette skulle blitt lett i utgangspunktet, tenker du i det du innser at du faktisk har kommet deg ganske greit ut av det. Det er ikke før man får ting på avstand at man faktisk kan ta seg tid til å beundre seg selv litt og tenke: har jeg faktisk gjort det? Og sakte, men sikkert klarer du å heller se avslutninger som begynnelsen på en ny periode og et nytt liv igjen.

 

 

 

De belles retrouvailles à Montréal

På torsdag ble det ikke gjort noe produktivt i det hele tatt, for hele meg visste at det kom til å skje noe ganske etterlengtet den ettermiddagen. Etter en del venting så møtte jeg vmor og vfar der hvor de jobber i sentrum, og vfar og jeg satte etterhvert kursen mot flyplassen. En tur som vanligvis tar 20 min, men som på grunn av trafikk tok dobbelt så lang tid. Deretter var det venting og jeg kjente spenningen bygge seg opp sakte men sikkert. Og plutselig kom han ut i ankomsthallen, min kjære pappa som jeg ikke hadde sett på 7 hele måneder. Det var så surrealistisk som man kan få det.

Pappa sov på et hotell sentralt nede i gamlebyen, og fredag morgen dro jeg ned for å møte han igjen. Det var tid for sightseeing og jeg hadde gledet meg lenge til å endelig få vise noen hvordan jeg har det her i Montréal. Det ble en tur innom Basilica Notre-Dame (fun fact: begravelsen til den avdøde mannen til Cèline Dion skjedde her) og spasering nede ved elven i Gamlebyen. Deretter tok vi metroen til Mont-Royal og kikket litt rundt der også.

Har forresten fått nytt objektiv i bursdagsgave så nå er det bedre bilder også !!

DSC_0877DSC_0879DSC_0895DSC_0883

DSC_0871

Basilica Notre-Dame

DSC_0857

Basilica Notre-Dame

DSC_0864

DSC_0862

Basilica Notre-Dame

DSC_0863

Basilica Notre-Dame

DSC_0900DSC_0905DSC_0907DSC_0910DSC_0912

Lørdag var det tid for å besøke skolen min og Oratoire St. Joseph (hvor jeg faktisk skal ha graduation-sermonien i) som er på motsatt side av skolen min. Collège Notre-Dame er jo veldig annerledes enn den videregående skolen min i Norge, så det er vel blitt et av symbolene på utvekslingsåret mitt for meg.

DSC_0928DSC_0938

DSC_0963

Oratoire Saint Joseph

DSC_0936

Skolen min, Collège Notre-Dame

DSC_0941

DSC_0948

Skikkelig turist lol haha

DSC_0966

På kvelden var det tid for middag hos vertsfamilien hjemme hos meg. Det var veldig hyggelig at de kom så godt overens og det ble en veldig fin kveld ❤

DSC_0977DSC_0980

Søndag var det i motsetning til de andre dagene, veldig kaldt, rundt -10 grader. Det ble litt shopping i sentrum, og ellers så slappet vi av på hotellet. På kvelden var det tid for å si hade nok en gang, men nå er det bare litt under 3 måneder til vi sees igjen. Jeg var veldig glad for å få besøk, og når jeg tenker tilbake på det så virker det veldig urealistisk at han faktisk var her. Den vanlige skolehverdagen virket plutselig så fjern og det var deilig å være på «ferie» i sin egen by. Den tredje siste  måneden har begynt, og det har begynt å gå opp for meg at dette oppholdet nærmer seg slutten. Det blir spennende å se hva de neste månedene har å by på ❤

 

 

Je suis finalement majeure

Lokal tid: 21:28

Det var noe sant i det der at det går (mye) fortere etter jul, for det har det jammen gjort også. Det er allerede 3 måneder siden jul, og jeg som husker da jeg hadde «holdt ut» 3 måneder her i Québec, og nå er det visst gått over 7. Det er mye som ikke blir skrevet om her på bloggen (blant annet alle de helt normale hverdagene..), men nå skal jeg plukke ut noe av det mest interessante som har skjedd siden sist gang.

For å begynne så har jeg sett min første hockeykamp med Les Canadiens sammen med v-søs, hockeylaget her i Montréal! Det var en veldig spennende kveld, og det at vi hadde veldig gode billetter gjorde at opplevelsen ble mye bedre. Det var kiss-cam, masse støy og mye action på banen, og jeg nøt hvert sekund.

IMG_5353IMG_5345

I år så var det en ski-tour som het Tour de Canada, og en av etappene var lagt til Montréal 2. mars, og selvsagt måtte nordmennene dra og støtte fedrelandet! Vi var 3-4 norske pluss to venninner av meg fra skolen, og det var faktisk første gang jeg så et skiløp live! Jeg husker at det var fryktelig kaldt og jeg holdt på å fryse av meg beina, men Norge vant det det var å vinne, så jeg dro fornøyd hjem igjen. Føler jeg har blitt enda mer patriotisk etter at jeg kom hit hehe.

12806149_1020265264686699_5102458009988438401_n

Meg og nordmennene mine; Tora og Synne ❤

DSC_0781

HEIA NORGE!

DSC_0793DSC_0794DSC_0811

DSC_0814

Vi så til og med NRK, ble nesten litt starstrucked haha

Og så, for å ikke glemme det aller viktigste som har skjedd denne måneden; jeg har endelig blitt 18 år!! Lørdagen før dro jeg på restaurant med venninner fra skolen og Tora og Synne for å feire bursdagen min og venninnen min Sabina som ble 17 år samme dag som meg.

IMG_5681 2

Sabina og Nikol, venninnene mine fra skolen

IMG_5683

vb Norge

IMG_5692Processed with VSCOcam with hb2 presetProcessed with VSCOcam with hb2 presetProcessed with VSCOcam with b5 preset

Selve bursdagen var onsdagen 16. mars, og dagen startet med en hyggelig frokost sammen med v-mor, som lagde meg stekte egg og kaffe, før jeg åpnet en pakke jeg hadde fått fra familien i Norge. Det er rart å ikke få sang og kake med lys på senga, men jeg overlevde uten. På skolen ble jeg møtt av venninnene mine med klemmer og gratulasjoner, og gaver, og jeg ble til og med sunget for i franskklassen. Siden jeg går på skole med folk som er et år yngre enn meg, så ble alle overrasket over at jeg ble 18 år og myndig (selv om jeg ikke føler det sånn haha).

IMG_5777IMG_5781IMG_5786

Da jeg kom hjem så skypet jeg med familien før jeg spiste middag med vertsfamilien, og jeg drakk mitt første lovlige glass med champagne som jeg fikk i gave. Etter det var det kake med lys og gaver. Det er i stunder som det at jeg innser hvor heldig jeg er med vertsfamilien min som virkelig har tatt meg inn som en av dem ❤

IMG_5414IMG_5425IMG_5422

 

Vi snakkes snart ❤