Luftmadrasser og selvbeundring

wait – M83  for den beskriver slike følelser så bra

Det er noe spesielt med avslutninger. De er så uforutsigbare, samtidig som vi alle vet at de kommer en gang. Mange av oss har en indre frykt for at noe skal ende, noen kanskje mer enn andre, men den er der – hvertfall hos meg. Det er som å stå på kanten av et høyt stup som du må hoppe utfor, uten å vite om det er slutten på verden som venter deg, eller bare en simpel luftmadrass. Og selv om du kanskje var så heldig å ende opp på luftmadrassen, så gjør det noen ganger litt vondt likevel, for det er ikke alle av oss som er like godt rustet for disse brutale overgangene.

De fleste oss er ganske avhengige av rutiner og en forutsigbar fremtid, og overraskelser av den negative natur blir ikke alltid tatt like godt i mot. Vi vet når bussen går, vi vet når vi skal trene for å unngå bekjente, vi vet i hvilken butikkhylle vi finner tacoen og vi vet at vi rekker både å gå på do og pusse tenner i reklamepausen slik at vi rekker slutten på Paradise Hotel slik at man kan legge seg rett etterpå så det ikke blir for sent. Det er kanskje ikke allmennkunnskap, men det er i hvert fall noe jeg vet. Det er sånne unyttige ting som vi lærer oss, og som plutselig blir nyttige likevel.

IMG_6146 2

Tenk deg nå at du skal forlate alt dette som du kjenner så godt (og mindre godt), alt du liker (og alt du ikke liker). Tenk deg at du må lære alt på nytt, nye rutiner, nye områder og lære og kjenne nye mennesker. Tenkt deg så at du har klart å integrere deg inn i alt dette ganske fint, og funnet ut at det kanskje ikke var så verst likevel. Tenk deg nå at du vet at det nye livet ditt har en utløpsdato, som i begynnelsen virker uvirkelig langt unna, men som du nå har innsett at er like rundt hjørnet. Og du har en redsel for avslutninger og uforutsigbarhet. Du vet ikke hvordan du skal forberede deg eller i det hele tatt om du burde gjøre det. Du ender bare opp mitt i veiskillet, håpløs forvirret og ganske hjelpesløs. Spør du noen så kan de ikke hjelpe deg, for de vet ikke hva du snakker om.

Så du tusler tilbake til denne luftmadrassen, legger deg ned og stirrer opp i lufta. Du kjenner en frisk bris og varmen fra solstrålene, og feller en tåre med tanke på at dette er siste gang. Det var jo faktisk ingen som sa at dette skulle blitt lett i utgangspunktet, tenker du i det du innser at du faktisk har kommet deg ganske greit ut av det. Det er ikke før man får ting på avstand at man faktisk kan ta seg tid til å beundre seg selv litt og tenke: har jeg faktisk gjort det? Og sakte, men sikkert klarer du å heller se avslutninger som begynnelsen på en ny periode og et nytt liv igjen.

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s