31. mars 2016

Et innlegg fra utvekslingsåret som aldri ble publisert, men som jeg plutselig fant igjen

Jeg sitter i sofaen ved siden av vinduet som er på vidt gap. Det er 31. mars og kirkeklokkene markerer at halve dagen akkurat har passert. Jeg satt egentlig her og hørte på favorittmusikken min, men jeg skrudde den av for å nyte lyden av regndråpene som treffer taket. For å være til stede akkurat her og nå.

Det har vært påskeferie og vi har for en gangs skyld ikke hatt noe program, ei heller lange bilturer og evig pakking ut og inn. Jeg har sittet på kjøkkenet med vertsmor og snakket om hvor fort tiden har gått, og hvor lite det er igjen. Jeg har sett på kalenderen og pekt på alle dagene i fremtiden hvor jeg har noe å gjøre. «Ça va passer vite // Det kommer til å gå fort» har jeg sagt.

Det er denne påskeferien at jeg virkelig har hatt en fot i Norge og en fot her. Jeg har hatt god tid til  å sjekke både Instagram og vsco, snapchat og facebook, og jeg kan vel bekrefte at det ikke har vært en bra ting. Man kan kanskje si at sosiale medier ødelegger et utvekslingsår, i hvert fall for min del. Og ja, ofte er det jeg som har tatt kontakt, det er jeg som har startet samtalen på facebook eller sendt en snap. Rett og slett av ren kjedsomhet. Utveksling var ikke så utrolig spennende som jeg trodde det kom til å være. Jo selvfølgelig, når jeg ser tilbake på det så har jeg jo opplevd mye som de der hjemme ikke har, og jeg har møtt utrolig mange mennesker jeg kommer til å ha kontakt med i årene fremover. Men det er hverdagen som gjør det hele litt vanskelig. Jeg har problemer med å nyte tiden akkurat her og nå. Og det som er trist er at jeg vet at jeg kommer til å savne livet mitt her når jeg kommer hjem, og jeg kommer til å angre på at jeg ikke nøt det mer enn det jeg gjorde.

Jeg har sluttet å lese andre utvekslingsblogger, av den enkle grunn at jeg klarer ikke å la være å sammenligne. Det starter tanker som hvorfor jeg ikke dro dit, eller hvorfor jeg ikke gjorde det, før jeg tar meg sammen og tenker;  jeg har det jo bra her!

Processed with VSCO with hb2 preset

Jeg kan høre på en sang som jeg hørte på mye i begynnelsen av utvekslingsåret mitt, og føle at det er et helt liv siden. En sang som minner meg om en frisk høstdag da jeg gikk til metroen fra et annet hus enn der jeg bor nå. En Johanna som ikke er den samme som hun er nå. Hun har forandret seg, og hun tenker ikke det samme som hun gjorde da.

DSC_0941

Je sais vraiment pas qu’est-ce que c’est passé, mais quelque chose a changé évidemment. Je suis encore moi-même, heureusement, mais … non je ne sais pas. Just le fait que je suis capable d’écrire cette texte en français est encore incompréhensible pour moi. Men noen ganger føler jeg at jeg er på scratch igjen. At jeg ikke har lært noen ting, og at alt jeg forstår på fransk er noe alle klarer. Selv de som bare har hatt 3 timer i uka i 2 år. Men så kommer jeg på min første RLE-time på begynnelsen av året, hvor jeg var overbevist om at læreren snakket kinesisk, ikke fransk, hvor jeg nå forstår omtrent alt han sier. Og jeg kan le av vitsene i timene, og jeg kan bli oppgitt når vi får beskjed om prøve som er den neste uken. Jeg har blitt en del av klassemiljøet, og det er bragd i seg selv.

Nei, året ble kanskje ikke som forventet, men det blir det ikke for noen. Det ble kanskje lettere eller vanskeligere. Men det ble helt klart annerledes.

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s